"Kan vi spille?" "Kan du lese bok?" " kan vi leke?" " kan vi? "kan vi?"

Hvor lett er det ikke å svare nei på alle disse spørsmålene fra de små? Jeg tar meg selv i å si nei eller etterpå eller seinere, uten egentlig å ha tenkt igjennom hvorfor og kanskje kunne jeg gjort det akkurat nå istedenfor.


For hvor lang tid tar det å spille en runde med lotto? Eller med et annet barnespill? 5 min? Og hvor lang tid tar det å lese en barnebok? 2 min? Toppen 5!
Og når jeg ser hvor mye slike enkle ting blir satt pris på av ungene, ja da kan vel kanskje den brettinga av klær vente i 5 min da? Det er jo ikke slik at verken den eller oppvaska forsvinner om jeg tar meg tid til å bruke noen minutter på de aller viktigste i livet mitt....

Jeg vet jo at noen ganger- ja da passer det ikke. Står du midt i laging av middag- ja da er den hvite sausen ødelagt om du bare skal lese en bok eller drikke ett par tekopper i bursdagsselskapet til bamse. Eller når man er i dusjen, eller faktisk skal ut av huset og rekke noe.
Men veldig ofte tar jeg meg selv i å si etterpå, snart... Også kunne jeg gjort det med en gang.. For ofte blir etterpå eller snart ikke noe av.
Om jeg er med i 10 minutter i starten av en lek, ja da kan ungene holde på en time selv etterpå. Og da har både de og jeg en god stund, de fornøyd fordi mamma er med å leker, jeg fordi ungene leker fint og da blir det også en god dag og et godt minne.