tirsdag 19. mars 2013

Det jeg mente å si var TAKK









Vi lærer ungene våre det helt fra de er små. Et av de første ordene er gjerne takk..
Allikevel hender det jeg bare ikke får sagt det når det skal sies.
Jeg blir overrumpla, er ikke forberedt eller rett og slett ganske flau.
Det er gjerne i situasjoner der man får ros i plenum. Det er jeg ikke så godt på..

Jeg kan ta ros når jeg synes jeg har gjort noe som er bra (for det hender det faktisk av og til
jeg synes jeg gjør, og det tør jeg si...) Sånn rett etter går det gjerne fint, enklest med en til en så klart.
Går det litt tid så er jeg ikke så forberedt lenger, jeg kan lett blir forvirra eller satt ut...

Det er hyggelig med ros! Det bygger deg litt opp, iallefall for en periode.
 Alle mennesker liker ros.
Er vi alle like flinke til å ta den i mot?! Er du flink til å ta den i mot?!
Er det forskjell på når du er flink til å ta den i mot?


Ros i plenum...
Skal man si takk?
Skal man smile og mime takk?
Skal man reise seg opp å si noe?

Jeg så såvidt på personen, så bort og smilte vel kanskje til gulvet?

Det jeg burde gjort var å si TAKK!

Så.... TAKK M!

Og man kommer aldri videre alene, så takk for hjelpen til dere alle som har hjulpet til og holdt ut!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg er jo så spent på hvem som faktisk leser, så legg gjerne igjen noen ord!